Artikler og tekster

Innhold

NOTAT: HVA SKJER MED PENSJONEN VÅR?

14. mars 2024

KONG SALOMOS PENSJONSSYSTEM

Publisert i Klassekampen 14. mars 2024

Torsdag 29. februar kom alle partiene på Stortinget, med unntak av Rødt og Fremskrittspartiet, til enighet om et pensjonsforlik. Avtalen bygger dessverre videre på den usosiale pensjonsreformen og vil sette fattigdomsproduksjon i Norge i høygir.

Regjeringen har i all hovedsak fått gjennomslag for sine forslag og avtalepartene er nå enige om å øke pensjonsalderen. Det er etablert en såkalt sliterordning, men forutsetningen er at man klarer å stå til pensjonsalder som bare skal fortsette å øke. Dermed vil, ifølge regjeringen selv, flere titalls tusen bli skjøvet ut i uførhet i framtiden før de når pensjonsalder. Sliterordningen løser ikke problemet med at mange verken kan eller bør jobbe lengre. Tillegget som skal gis er forsøkt i privat sektor, men ytelsene er for lave til at et flertall av arbeidsfolk benytter seg av den. De velger heller å presse seg selv til å stå lengre enn det som kanskje er det beste for dem selv og samfunnet som helhet. Helsa må settes opp mot ens egen økonomiske situasjon. Det er en skandale og et svik at SV selger dette inn som en seier.

Avtalen er rett og slett et lønnstyveri. Fagbevegelsen har gjennom flere tariffoppgjør frasagt seg lønnsvekst til fordel for å senke aldersgrensene og muligheten til tidlig avgang. Dette skulle sikre en verdig utgang fra arbeidslivet for arbeidsfolk som har stått på etter evne i et langt og tungt yrkesliv. Nå går et bredt flertall på Stortinget inn for å gjennomføre det største pensjonsranet siden pensjonsreformen.

Til tross for lavere pensjon «velger» fortsatt mange å gå av før ordinær pensjonsalder. Det vil si at de økonomiske insentivene til å stå lengre i arbeid ikke har fungert. At politikerne da velger å nekte folk tidlig avgang og tvinge flere over i uføretrygd sier mye om hvilken virkelighet de lever i. Forskjellen på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo lever i beste velgående. Jeg forstår at tilliten til demokratiet og våre folkevalgte svekkes, avstanden blir rett og slett for stor.

De som kommer dårligst ut er de uføre. Tiltross for at de ikke kan jobbe lengre skjermes de ikke fullt ut for de økonomiske konsekvensene av pensjonsreformen. Arbeidslinjas mantra om at det skal lønne seg å jobbe har så til de grader gått til hodet på et flertall av våre politikere. De fortsetter å piske og straffe de som er for syke til å jobbe. Dette er det tydeligste symbolet på at et flertall på Stortinget svikter de som trenger velferdsstaten og felleskapet mest. Dette gjør meg trist og forbanna.

Brede forlik sikrer ikke arbeidsfolk en god pensjon. Dette er klassepolitikk og da må partiene på Stortinget velge side og ta kampen. 14. mars gjennomføres en av Norges-historiens største fanemarkeringer utenfor Stortinget. Møt opp og vis hvilken side du står på!

Din pensjon ditt valg?

Publisert i Fri Fagbevegelse 18. oktober 2023

Individuelle valg sikrer deg ikke en god pensjon, det gjør derimot politisk kamp.

Her om dagen hørte jeg på Fri fagbevegelse sin podkast, Rørsla, der temaet var pensjon. Som gjest hadde verten invitert Alexandre Plathe, pensjonsekspert i Formue rådgivning. Budskapet var tydelig: De unge kan og bør påvirke sin egen pensjon i større grad enn hva mange er klar over. Men stemmer det egentlig?

I episoden ble det snakket om hvordan pensjonssystemet har blitt mer individualisert og hvordan dagens ungdom må ta riktige valg for å sikre sin egen pensjon. Dette er en innfallsvinkel som ofte faller naturlig når vi snakker om pensjon. Hele pensjonsreformen og medienes propaganda i ettertid har sørget for å manipulere det norske folk til å tenke på pensjon som ens egen sparegris som er din, som du må passe på, og som du må bruke og forvalte mest mulig fornuftig for å få best mulig uttelling. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at det minst ukentlig står individualiserte budskap om hvordan DU må ta riktige valg for å sikre DIN pensjon og for all del ikke gå i pensjonsfellene, i landets aviser.

Problemet er at uansett hvor kloke og riktige valg unge tar i dag, som for eksempel valg av en jobb med høy lønn, god helse, lang yrkeskarriere, og lite fysisk og psykisk arbeidsbelastning, vil en veldig stor andel uansett ende opp som store pensjonstapere. Dette fordi vi har forskjellige forutsetninger og forskjellige behov. Dette var årsaken til at folketrygden i sin tid ble etablert, nettopp fordi individet trengte kollektive og omfordelende ordninger for å sikre alle en trygg og verdig alderdom.

Ofte blir pensjonsreformen og dagens pensjonssystem framstilt som at det er det eneste alternativet. Mantraet om at siden vi lever lengre ogsåmå jobbe lengre kommer nærmest inn med morsmelka i dag, også blant oss unge. Men det vi glemmer er at dette er politikk, og det klokeste valget dagens ungdom kan gjøre når det kommer til å sikre egen pensjon er å engasjere seg politisk for å endre systemet. Vi har jo tross alt levd lengre i to hundre år, og det til tross ble pensjonsalderen redusert, permisjonsordningene utvidet, arbeidstiden redusert og ferien lengre, gjennom hele forrige århundre.

Pensjonsekspertene tror det kanskje ikke, men veldig mange klarer ikke å sette av flere tusenlapper i måneden til pensjon, og det er et stort ansvar å laste over på individet å spille lotto med sin egen pensjon. I tillegg vil det også i framtiden vil være folk som ikke klarer å stå lengre enn til 62 år. Vi vet at mange avslutter arbeidslivet enda tidligere fordi de ikke har helse til å stå lengre. Dette forsvinner ikke naturlig selv om vi i gjennomsnitt lever lengre. Det er hittil ingen forskning som viser at selv om vi lever lengre øker arbeidsevnen parallelt.

Jeg er kanskje ikke en pensjonsekspert, men jeg er en tømrerlærling og pensjonsaktivist som møter eldre folk i byggebransjen hver dag. Dette gir meg et annet perspektiv på pensjon enn kanskje det pensjonsrådgivere og pensjonseksperter har. Derfor inviterer jeg med dette meg selv til Rørsla og innspilling av en episode om hva vi unge egentlig bør vite og gjøre for å sikre en god pensjon for alle i framtiden

Erik J. Jørgensen, Trondheim

Punktum for særaldersgrensene

Publisert i Klassekampen 5. september 2023

Særaldersgrensene er med dette å erklære død, det er kun navnet står igjen. Dette er den eneste mulige konklusjonen etter å ha sett løsningen som partene i offentlig sektor kom fram til i slutten av august.

Yrkesgrupper som brannkonstabler, sykepleiere og renholdere har kunnet avslutte yrkeskarrieren sin tidligere enn andre grupper, uten å få kutt i alderspensjonen. Det har vært faste aldersgrenser som har sikret den enkeltes helse og samfunnets beredskap. Nå skal også disse gruppene få levealdersjusterte pensjoner, og tvinges til å presse seg selv til å stå lenger i jobb enn hva som er det beste for den enkelte og samfunnets beredskap. De aller fleste vil få lavere pensjon enn tidligere, mange vil få en dramatisk lavere pensjon.

I 2018 ble partene i offentlig sektor enige om ny offentlig tjenestepensjon. Flere krefter på grasrota var kritiske til forslaget som ble forhandlet fram, og styret i Fagforbundet Tromsø som jeg ledet da, anbefalte medlemmene å stemme nei i uravstemningen. Det gjorde vi fordi den nye tjenestepensjonen ikke ville sikre de som av ulike årsaker avslutter yrkeskarrieren sin i tidligere enn andre.

Flertallet stemte ja til den nye ordninga, og dermed ga vi fra oss det viktigste våpenet i forhandlinger, nemlig retten til å streike. Nå har særaldersgrensene blitt forhandlet ferdig, og de over 200.000 medlemmene som rammes av resultatet får ikke en gang si hva de mener om det i en uravstemning.

Jeg lurer på hvilken kunnskapsbasert vurdering som ligger bak avgjørelsen om å øke særaldersgrensene. For en stor andel snakker vi om økte aldersgrenser på tre år i yrker som gir stor slitasje og ofte kroniske smerter i slutten av arbeidslivet. I tillegg til de tre årene kommer en økning som følge av levealdersjustering.

Hvilket grunnlag har regjeringen og partene for å hevde at det er helsemessig forsvarlig å øke særaldersgrensene? Hvilket grunnlag har de for å mene at dette er bra for den enkeltes helse og samfunnets beredskap? Har regjeringen innhentet forskning på om i takt med økning i gjennomsnittlige levealder, reduseres helseplager og økes arbeidsevnen til ansatte i yrker med særaldersgrenser?

De økonomiske tapene for alle dem som ikke har helse til å presse tre, fire eller fem år til ut av kroppen er svært store. Dette er arbeidsfolk som står parat til å berge oss hvis huset begynner å brenne, og som har stått på et langt liv til tjeneste for felleskapet. Er dette virkelig takken de skal få fra regjeringen og partene i arbeidslivet?

Det norske pensjonseventyret er i sitt mest dystre kapittel, men siste kapittel er heldigvis ikke skrevet. Dagens unge må ta ansvar for å skrive det kapitlet. Vi er mange, og nå må vi organisere oss til kamp for et rettferdig og solidarisk pensjonssystem. Om noen uker kommer neste perspektivmelding. Da vil vi få beskjed om at vi må jobbe mer og lengre. Vi vil bli servert skremselspropaganda om en eldretsunami som kommer til å skylde over landet. Dette er kun tom retorikk fra mennesker med makt og penger.

Jeg appellerer med dette til unge arbeidere: La oss gjøre opprør mot ranet politikerne har påført oss! La oss gjenreise pensjonssystemet og børste støv av det gamle slagordet: Yte etter evne, få etter behov!

Erik J. Jørgensen, Trondheim

Hvem går det godt for når det går godt i norsk økonomi

Publisert i Fri Fagbevegelse 24.5.22

På Dagsnytt 18 den 10. mai debatterte Olav Chen i Storebrand prisveksten med LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad.

Chen utfordret Bjørnstad på hvor lav arbeidsledigheten bør være, og om arbeidsledigheten kan bli for lav. Her mener jeg Bjørnstad kunne vært ennå tydeligere og løftet fram arbeiderbevegelsens kampsak i ove r 100 år, og LOs jobb nummer en, arbeid til alle. Målet er 0 % arbeidsledighet, og det er en politisk oppgave å jobbe for å nå dette målet.

I diskusjonen kan det se ut til at Chen kun ser på de som er arbeidsledige som et prosenttall og et virkemiddel for at ikke økonomien skal bli for «varm». Han ser ikke at det er en ganske dramatisk økonomisk situasjon for den enkelte og dens familie dersom man blir kastet ut i arbeidsledighet, og sliter med å komme seg inn igjen i arbeidslivet.

Slik jeg forstår han, mener han at det er positivt at en viss andel av befolkningen er arbeidsledig. Dette blir han ikke tatt på, verken av programlederen eller sjefsøkonomen fra LO. Tenk at vi aksepterer et økonomisk system der det er problematisk at hele folket er i arbeid, og at vi ikke problematiserer at det er premisset for debatten.

Debatten fikk meg til å tenke på arbeidslinja og politikernes mantra om at det skal lønne seg å jobbe. Altså at det skal straffe seg å ikke kunne, eller få lov til å jobbe fordi det rett og slett ikke er arbeidsplasser. Straffen skal fungere som et insentiv til å få folk til å arbeide. Det er en disiplinering og mistenkeliggjøring av folk som står utafor arbeidslivet. Men hvordan mener man at økonomisk straff skal fungere som et insentiv til å få folk inn i arbeidslivet igjen, når man samtidig sier at det er best for alle om en god del av disse folka holdes utafor.

Når det er et problem at arbeidsledigheten er for lav og at lønnspresset er for høyt, lurer jeg på hvem det egentlig går godt for når det går godt i norsk økonomi. Når er det arbeiderklassens tur til å kjenne på at økonomien går godt. I lønnsoppgjør der norsk økonomi går dårlig får arbeidsfolk høre at vi må vise moderasjon. I lønnsoppgjør der det går godt i norsk økonomi får vi høre at vi ikke må kreve for mye for å ikke overopphete økonomien.

Jeg har ikke gått samme skole som Bjørnstad og Chen, men i motsetning til dem, merker jeg konsekvensene av den økonomiske tankegangen de legger til grunn. Arbeidsfolk blir hengende etter og blir fattigere og fattigere for hvert år, og de som har mest stikker av og blir rikere og rikere.

Dersom Chen og hans skolekamerater mister nattesøvnen på grunn av et inflasjonsspøkelse, kan jeg trøste dem med at det ikke er så mye å være redd for. Folk med høy gjeld vil vel strengt tatt verdsette at verdien av lånet blir lavere så lenge man har en reallønnsvekst.

Om det er ønskelig å holde inflasjonen nede bør man ikke gjennomføre tiltak som rammer arbeiderklassen. Start med å sette opp skatten på de høyeste formuene, de høyeste lønningene, luksuseiendommer og luksusforbruk. Ikke start med å sette opp renten, det vil kun gå ut over de som allerede har minst og vil øke forskjellene i samfunnet ennå mer.

Pensjonsbom fra en senterungdom

Publisert i Trønderdebatt 20. mai 2022

Fylkesleder i Trøndelag Senterungdom Lars Myhr Sandlund skriver i Trønderdebatt 13. mai at tiden er moden for å heve pensjonsalderen. Jeg mener han bommer i sin analyse over det han ser på som et utfordringsbilde for framtiden.

For det første er jeg uenig i at vi trenger flere hender i alle yrker. Det er noen yrker vi trenger flere hender i, men ikke alle. Derfor trenger vi å omdisponere arbeidskraften, og i takt med den tekknologiske utviklingen kan vi flytte flere folk over fra maskinelt arbeid til sektorer der det er vanskeligere å erstatte hender med maskiner. Denne utviklingen ser jeg lyst på, men det krever at politikerne tar en oppvask i sektorene dette gjelder, slik at folk har lyst å jobbe der uten at de risikerer at helsen slites ut før de nærmer seg 60.

Dagens regelverk er overmodent for endring. Men ikke i den retningen Sandlund ønsker. Folk trenger faktisk ikke å jobbe lengre. Det burde jo være et politisk mål at befolkningen, etter et langt og tungt arbeidsliv, skal få lov til å gå av mens de ennå har en helse å kunne leve med som pensjonist.

Det er synd å lese at også Sandlund har kjøpt myten om at ettersom vi i gjennomsnitt lever lengre også må jobbe lengre. Nordmenn har levd lengre i over hundre år, og til tross for dette har vi gjennom forrige århundre redusert pensjonsalderen flere ganger. Vi har i tillegg redusert arbeidstiden, fått flere permisjonsrettigheter, og 5 ukers ferie. Dette handler ikke om at politikerne i forrige århundre var uansvarlige, men om at det var en politisk prioritering i seg selv å bygge velferd og frihet for arbeidsfolk. Dette er både ansvarlig og rettferdig fordi alle skal få ta del i den økende produktiviteten og verdiskapningen i samfunnet. Pensjonsalderen trenger ikke å samsvare med levealderen selv om finansdepartementet ønsker at vi skal tro på det som en sannhet. Jeg oppfordrer ungdomspartiene, ikke bare senterungdommen, til å slutte å tro på den oppkonstruerte virkeligheten som kun tjener de som allerede har mest fra før.

Jeg er usikker på hvem i Sandlunds generasjon som forbereder seg på å jobbe lengre og hvordan de gjør det. Jeg skjønner ikke hvordan man kan forberede seg på et lengre arbeidsliv, når jeg ser arbeidskameratene mine som nærmer seg 60 år begynner å få en sviktende helse på grunn av et langt og tungt arbeidsliv. Pensjonsreformen, som er årsaken til at denne debatten kommer, la tydelig vekt på at arbeidslivet måtte tilrettelegges for eldre arbeidstakere slik at det skulle være mulig å jobbe lengre. Selv om dette var en forutsetning for reformen ser det ut til at akkurat dette er prioritert bort. Arbeidslivet er tvert imot preget av høyere effektivitetskrav og tempo. Folk blir utslitt, og mange må avslutte arbeidskarrieren sin lenge før pensjonsalder med uføretrygd. De sitter også igjen som de største pensjonstaperne. Min påstand er at det er få som kjenner at arbeidshverdagen blir mindre og mindre belastende og at det blir lettere og lettere å stå i arbeid. I alle fall for de som jobber på gulvet.

Det er korrekt at oljepengene ikke varer evig, men så er det ikke bare oljefondet som bidrar til felleskapet. Det vi trenger er politikere som tørr å omfordele verdiskapningen i samfunnet fra de som har mest til de som skaper verdiene, altså arbeidsfolk.

Dersom Sandlund er bekymret for framtiden bør han ta en alvorsprat med moderpartiet som sitter i en regjering som nærmest skjermet de usosiale skattekuttene til Solberg-regjeringen. Det mangler ikke penger i samfunnet, men det mangler omfordeling. Vi har gjennom hundre år finansiert utviklingen av velferdsstaten med å omfordele, og vi hadde råd til å etablere folketrygden før vi fant oljen. Vi har og vil også i framtiden ha råd til å finansiere velferdsstaten, men da må vi ha modige politikere som tørr å stå på lag med arbeidsfolk.

Kampen for en hybridpensjon er ikke vunnet i kultursektoren og må fortsette

19.11.21

Kulturarbeidere i LO har i sju uker streiket og tatt kampen for en hybridpensjon som de var lovet av arbeidsgiver i 2016. Mandag forrige uke kunne vi lese at streiken var over og at LO Stat og Spekter var blitt enige og begge parter var fornøyde.

Jeg frykter at jubelen kom for tidlig. Kampen er utsatt, ikke vunnet. Protokollen sier at partene, gjennom et partssamarbeid, skal avklare om det er lov om tjenestepensjon (hybridpensjonen) eller lov om innskuddspensjon som best ivareta livslange og kjønnsnøytrale pensjonsytelser og som er mest hensiktsmessig for de ansatte.

Arbeidsgiverne vil redusere vil redusere spørsmålet til om det er mulig å få en innskuddspensjon som er livsvarig og har samme utbetaling for kvinner og menn. Dette er i dag mulig, men innskuddspensjon er ikke laget for dette.

Hybridpensjonen ble laget nettopp som et reelt alternativ til ytelsespensjon. Den hadde aldri blitt laget om innskuddspensjon var et slikt alternativ. Den grunnleggende forskjellen er hvem som skal bære risikoen på arbeidstakerens pensjon. I hybridpensjonen vil denne risikoen deles.

Kampen kulturarbeiderne nå tar vil gå i front og vinner de vil andre følge etter. Denne kampen vil avsløre hvor dårlig innskuddspensjonsordningen er, derfor er den så utrolig viktig.

Jeg håper på en omkamp til våren. Den omkampen vil kulturbransjen føre for alle som ser at innskuddspensjon aldri vil gi en trygg pensjon for alle.

Den store pensjonsbløffen

Publisert i Fri Fagbevegelse 16.11.21

Nestleder i Unge Høyre, Håkon Snortheim, skriver på NRK Ytring 2. november at besteforeldregenerasjonen er i ferd med å dra stigen opp etter seg, og mener det er på tide å heve pensjonsalderen.

Pensjonsreformen skapte 2000-tallets største løgn og ran ovenfor de kommende generasjoner. Det ble konstruert en sannhet om at ettersom vi lever lengre, må vi også jobbe lengre. Som om ikke det har vært tilfellet de siste hundre årene at vi lever lengre. Til tross for økt levealder har pensjonsalderen blitt satt ned, også før vi fant oljen.

Så er det virkelig er slik at vi må jobbe lengre, eller er det bare noen som ønsker at vi skal det?

Snortheim setter en sammenheng mellom inntekter til oljefondet og utgifter til alderspensjon, noe som ikke er et nytt fenomen. Denne sammenhengen er også presentert som et skremselsbilde for å få gjennomslag for den svært usosiale Pensjonsreformen. Kanskje noen husker en haikjeft som ble brukt for å illustrere denne «faren» vi hadde i vente, der grafen på utgiftene skøyt i været samtidig som inntektene falt dramatisk.

De dystre framtidsutsiktene for oljeinntektene til finansdepartementet for 20 år siden har fram til nå slått helt feil på et tallmessig grunnlag, men det er en annen debatt. I stedet for mener jeg det er rart at ikke flere stiller spørsmål til hvorfor man ikke heller ser på forholdet mellom brutto nasjonalprodukt og økningen i utgifter til alderspensjon. Kanskje er det fordi vi da vil se at det slettes ikke er noe dyster framtid vi går i møte.

Som alt annet handler dette også om prioriteringer og omfordeling. Det er helt klart at vi ikke har råd til framtidens pensjoner dersom politikerne på Løvebakken fortsetter å kutte i skattene til de rikeste.

Jeg er helt enig med Snortheim i at politikerne i framtiden må prioritere penger på klimatiltak. Men han snubler når han i neste avsnitt viser til Perspektivmeldingen som forventer at vi skal fortsette å øke forbruket vårt fram mot 2060, og later som at vi ikke har noe alternativ. Kanskje vi heller skulle vurdert å bruke den økte velstanden på pensjon og arbeidstidsreduksjon i stedet for å øke forbruke vårt i det uendelige.

I stedet for å heve pensjonsalderen oppfordrer jeg heller Snortheim og andre interesserte til å finne fram Norsk offentlig utredning 9A fra 1987 tidligere statsminister Kåre Willochs fra Høyre utredet å ytterligere sette ned pensjonsalderen til 60 år.

Jeg ser ikke dystert på framtiden. I stedet for å øke pensjonsalderen bør vi heller diskutere og hvilke nye velferdsreformer som gir folk bedre liv. Det er ikke nødvendigvis ved å tvinge eldre til å jobbe til de er 70 år eller lengre. Vi har alle et liv vi skal rekke å leve, og det er politikernes oppgave å sørge for at den økte verdiskapningen og velstanden i samfunnet omfordeles og kommer oss alle til gode.

Vi trenger en bred debatt om pengebruken i Rødt

Publisert i Fri Fagbevegelse 15.10.21

Først vil jeg gratulere meg selv og partiet med et knakende godt valg! Med åtte representanter på Stortinget vil vi kunne utgjøre en ennå større politisk kraft. Selv om en ny regjering kanskje ikke er avhengige av oss, så vil de uansett merke godt vår representasjon.

Men selv om vi gjorde et godt valg trenger vi en debatt i partiet. En debatt om hvem Rødt er og hvem vi skal være. I løpet av få år har partiet vokst helt enormt, både i valgoppslutning, men også i medlemstall. Hvordan skal vi sørge for å aktivisere og engasjere medlemmene til å ta aktivt del i kampen utenfor maktas korridorer. Rødt er ikke kun et parlamentarisk parti, det må vi aldri glemme. Vi er en bevegelse som skal endre Norge og verden, og den kampen skjer hovedsakelig utenfor Stortinget.

På Rødt sine hjemmesider utlyses det nå stillinger som politiske rådgivere og presse- og kommunikasjonssekretærer. Når Stortingsgruppa vår øker med sju representanter, medfører det at en betraktelige større pengesum tikker inn på partiets konto.

Vi trenger en bred debatt i partiet for å forankre pengebruken. Det er klart at Stortingsgruppa skal ha et godt apparat rundt seg, men vel så viktig er det at vi bruker penger på å bygge organisasjonen og sørger for og aktiviserer de tusenvis av medlemmer som ønsker å være med i kampen.

Rødt er ikke tjent med at vi bygger en topptung organisasjon der partiaktiviteten knytter seg til noen få tillitsvalgte og folkevalgte. Vi er ikke der i dag, men vi må være på vakt for å ikke gå i samme felle som de andre partiene på Løvebakken.

Opprop: Fagforbundet for profittfri velferd

Publisert i Klassekampen 03.09.21

I Klassekampen tirsdag 1. september framstiller Klassekampen det som om at Rødt ikke har fagbevegelsen i ryggen når det kommer til planen for avviklinga av profitt i velferden. Dette kjenner vi oss ikke igjen i.

Fagforbundet har i sin formålsparagraf denne formuleringen: «Arbeide for å utvikle og sikre en offentlig sektor som til enhver tid kan yte tjenester som enkeltmennesket og samfunnet har behov for»

Rødt er et av de partiene som er aller tydeligst på at de ønsker en profittfri velferd. Velferdstjenester skal driftes av det offentlige. Det er vedtatt politikk, også i Fagforbundet. «Privatisering, konkurranseutsetting og utskilling av offentlige tjenester er ikke løsningen på framtidas utfordringer.»

Mette Nord sin bekymring knytta til at planen fra Rødt er for offensiv kan vi forstå, men det trengs en offensiv og konkret plan i møte med kommersielle krefter.

Det er mange av Fagforbundets tillitsvalgte som ønsker en tydeligere politikk når det kommer til velferdsprofitørene. Det handler om fellesskapets penger og medlemmenes lønns og arbeidsvilkår. «Å ta ut profitt eller konsernbidrag fra private virksomheter som leverer tjenester på vegne av offentlige myndigheter, må forbys». Fagforbundets politikk er klar.

Vi må legge press på en ny regjering. Uavhengig av hvordan den ser ut. Det oppleves som nedslående å møtes med en kald skulder når forslag om å nå ønsket mål uttales. Rødt og Moxnes er klare på at behovet for kompromisser i et samarbeid med en rødgrønn regjering er til stede. Det skulle bare mangle at vi, Fagforbundet, også ser det.

Norge trenger en ny kurs. Det er i Fagforbundets, velferdsstatens og den rødgrønne sida sin interesse.

Siri Follerås, leder Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo, Stig Berntsen, fungerende leder Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo, Berit Tevik, leder Fagforbundet Barn og Oppvekst Oslo, Anniken Van Marion, hovedtillitsvalgt Fagforbundet Trondheim, Finn-Børge Dalen, hovedtillitsvalgt Fagforbundet Trondheim, Cathrine Sanden, faglig sekretær, Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo, Steinar Pedersen, faglig sekretær, Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd Oslo, Svein Olav Aarlott, tidligere hovedtillitsvalgt Fagforbundet Trondheim, Rainer Svartrapmo, yrkesseksjonsleder samferdsel og teknisk, Fagforbundet Teknisk fagforening Trondheim Tarjei Fiske Fjalestad, styremedlem Fagforbundet Teknisk Fagforening Trondheim, Håvard Krogstad-Wiborg, yrkesseksjonsleder helse og sosial, Fagforbundet Steinkjer Thomas Eliassen, hovedtillitsvalgt, Vann og Avløpsetaten, Oslo, Guillaume Durandal, styremedlem, Fagforbundet Barn og Oppvekst, Oslo Vanessa Riviere, yrkesseksjonsleder, Fagforbundet Barn og Oppvekst, Oslo, Erik Jørgensen, tidligere leder, Fagforbundet Tromsø, John-Peder Denstad, sekretær, Fagforbundet Buss og Sporveisarbeidernes forening

Pensjonsreformens pris

Publisert i Klassekampen 23.07.21 (sammen med Bjørn Willumsen)

1. januar 2011 trådte pensjonsreformen i kraft. Den solidariske og omfordelende folketrygden fra 1967 ble da erstattet med en individuell opptjening der alle år fra fylte 13 år teller. Etter overgangsordninger slår reformen til for fullt når 1963-kullet blir pensjonister.

Pensjonsreformen vil på sikt dramatisk øke forskjellene i samfunnet: Reformen belønner høytlønnede grupper som selv kan velge hvor lenge de vil jobbe. Reformen straffer hardt de store gruppene arbeidsfolk som legger helsa igjen på jobben og som verken kan eller bør stå i arbeid fram til de er 70 år. Reformens klasseprofil er konsekvent: Tidligpensjonen AFP var innrettet på å gi en anstendig pensjon til arbeidsfolk som hadde lagt helsa igjen på arbeid og som ikke klarte å stå i arbeid til oppnådd pensjonsalder 67 år gammel. Den AFP-ordningen som trådte i kraft i 2011 belønner de som tjener mest og som klarer å stå lengst i arbeid!

Pensjonsreformen bygger på tre pilarer: Ei folketrygd som vil bli kraftig redusert, pga levealdersjustering + Tilleggspensjon fra arbeidsgiver + Privat pensjonssparing. De som tjener rimelig godt og som har ordnet økonomi klarer å spare til pensjon. For mange i lavtlønnede yrker er det umulig å sette av penger til privat pensjonssparing. Ca 1/2 million arbeidstakere i privat sektor har den kjipe minimums tilleggspensjonen på 2 % OTP og vil ende opp som fattige pensjonister dersom de ikke har hatt råd til privat pensjonssparing. Det er positivt at OTP fra neste år skal tjenes opp fra første krone, men det løser overhodet ikke den ovennevnte problematikken.

Det farlige paradokset er at de på grunnplanet i privat og offentlig sektor med de laveste lønningene og de fysisk hardeste jobbene, og som ikke har råd til privat pensjonssparing, er de som også vil få folketrygda kraftig redusert dersom de ikke klarer å jobbe til de er 70 år. Funksjonærer, akademikere og direktører som klarer å jobbe til de er 72 vil få mer i alderspensjon enn de hadde i lønn! En slik klasseprofil, ikledd villedende retorikk om at vi ikke har noe annet valg fordi det blir flere eldre pr yrkesaktiv, er totalt uakseptabel.

Pensjonsreformen ble mot slutten av det forrige århundret lansert av
European Round Table of Industrialists (ERT) den tyngste og mest innflytelsesrike lobbyorganisasjonen i EU, der direktørene for de største bedriftene er medlemmer. ERT satte premissene da Stoltenberg 1 – regjeringen startet arbeidet med pensjonsreform i 2001. Disse EU-lobbyistene kunne etter den ukeslange, dramatiske LO-kongressen i 2005 sprette champagnen. De fikk det som de ville, på tross av at LO før kongressen hadde kjørt tidenes medlemskampanje: «Du bestemmer – LO på din side». Pensjon havnet suverent på topp over hvilke saker LO – medlemmene prioriterte. Svaret fra Youngstorget var den nyliberale pensjonsreformen!

Pensjonsreformen er norgeshistoriens største privatisering og representerer en gigantisk seier for finanskapitalen her i landet. På sikt vil den individuelle pensjonssparingen bygge opp svære private fond som norske banker og forsikringsselskap kan investere i verdens finansmarkeder. Mens mange vanlige nordmenn født etter 1963 vil oppleve en sjokkerende nyfattigdom som pensjonister. Mange av disse er heller ikke inne i boligmarkedet og sitter fast i det rå, uregulerte leiemarkedet. Disse økte forskjellene er på sikt ei sosial og politisk bombe under velferdsstaten.

Politikk er interessekamp. Innføringa av pensjonsreformen har skjedd under et røykteppe av et totalt uforståelig og utilgjengelig stammespråk. Tilfeldig? Neppe. De organiserte arbeiderne i Norge har gitt toppene i AP og LO tillit til å ivareta deres interesser. Denne eliten har i arbeidet med pensjonsreformen sviktet alle de store gruppene vanlige arbeidsfolk her i landet som ikke vil makte å stå i arbeid til de er 67 eller 70 år.

Statistikker viser store forskjeller i levealder mellom samfunnsklassene, ut fra sosial status, økonomi, utdanning og yrke. «Dødens klasseskille» er en dyster realitet som vil øke i omfang desto lengre den vedtatte pensjonsreformen implementeres uten endringer. De som tjener minst, arbeider hardest og lever kortest skal subsidiere og finansiere de høystatusgruppene som tjener mest, har de beste jobbene og lever lengst! Slik er nyliberalismens rettferdighet.

Gjennom hele sin eksistens har arbeiderbevegelsen slåss for vanlige menneskers menneskeverd gjennom å utjevne levekår mellom samfunnsgrupper. Pensjonsreformen reverserer denne utviklingen. Det er ufattelig å ta inn over seg at toppene i sosialdemokratiet de siste tre tiårene gjennom arbeidslinja – i godt samarbeid med høyrepartiene og kapitalkreftene her i landet - har adoptert gamle overklasseholdninger om at arbeidsfolk har dårlig arbeidsmoral, og at dèt er selve problemet. Det formuleres hele tiden slik at alle kan «velge» hvor lenge de vil stå i jobb, mens den faktiske problemstillinga er hvor lenge store grupper vanlige arbeidsfolk som legger helsa igjen på jobben klarer å stå i arbeid.

Norge blir rikere. Levealderen har økt i over hundre år. Vi har råd til en anstendig pensjon til alle. Spørsmålet er om politikerne prioriterer rettferdig omfordeling - eller berikelse til de få.

Ei rød-grønn regjering må ta tak i disse problemstillingene med det største alvor.

Godt valg!

Velferdsstat for hvem? Gjenreis folketrygden!

Publisert på Fagbladet 24.06.21

«Det er nå sommer, og det er meldt varmt og fint vær over en lang periode. Du er dermed ikke avhengig av varme i din bolig for å overleve» var svaret en arbeidsufør mann fikk da han ba om hjelp fra Nav etter at strømmen hans ble skrudd av.

Svaret er en gammeldags moraliserende overklasseholdning overfor arbeidsfolk. Men hvordan blir egentlig de som trenger det mest møtt av systemet i dag? Hvem er og skal velferdsstaten og folketrygden være til for?

Folk som av ulike årsaker ikke kan eller får arbeide fortjener å bli møtt med et system og et fellesskap som behandler dem på en verdig måte og med respekt. Slik er det ikke i dag. Svaret mannen fikk er uakseptabelt, men det grunnleggende problemet ligger ikke hos den enkelte saksbehandler, det ligger i selve systemet.

Det pågår en politisk heksejakt etter stønadsmottakere som går ut over helsa til folk som allerede er syke eller i en annen vanskelig livssituasjon. Denne heksejakten, som har bred forankring blant de borgerlige, men også blant sosialdemokrater, heter arbeidslinja. Det er et politisk verktøy som har til formål å disiplinere syke, arbeidsuføre, arbeidsledige og folk som av andre grunner står utenfor arbeidslivet ved å gi såkalte økonomiske insentiver til å arbeide.

Logikken, som ikke er ny, går ut på at dersom de som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet får det ille nok, vil de motiveres til å jobbe. Stønadene må ikke være for høye for da vil motivasjonen til å jobbe falle. Som om syke og arbeidsledige velger eller ønsker å være syke eller å stå utenfor arbeidslivet og blir friskere eller mer motivert av å bli fattig?

Etter krigen bygget arbeiderbevegelsen opp velferdsstaten og folketrygden fordi det var en prioritert samfunnsoppgave å gi hjelp til selvhjelp til dem som av forskjellige årsaker ikke jobber. Ideen bak var å omfordele, og sikre økonomisk trygghet, fordi det ikke er den enkeltes skyld at han eller hun havnet utenfor arbeidslivet. I dag er det motsatt. I dag er du din egen lykkes smed.

Stans heksejakten, ta tilbake verdigheten, gjenreis folketrygden.

Sikre arbeidsfolk en verdig alderdom

Publisert i Klassekampen 02.06.21 (sammen med Arne Byrkjeflåt)

Pensjon for alle er enige i at hullene i ordningen om avtalefestet pensjon, AFP, må tettes, men vi er uenige i at prisen må betales av AFP-pensjonistene.

Med dagens AFP-ordning må du være i arbeid i en AFP-bedrift sju av de siste ni årene før fylte 62 år. Da får du full AFP, som normalt utgjør en fjerdedel av folketrygden. Dersom du skal ha en pensjon å leve med er det helt nødvendig å få en pensjon å leve med.

Forslaget til ny AFP-ordning som nå lanseres av LO og NHO krever 40 års opptjening i en AFP-bedrift. Har du færre år med opptjening, reduseres AFP-pensjonen din forholdsmessig.

Grunnplanet i fagbevegelsen har lenge krevd at det må gjøres noe med at folk faller ut av ordningen, noe som ofte skjer helt på slutten av yrkeslivet. Men det har aldri vært et krav fra grunnplanet i fagbevegelsen at hullene skulle tettes ved å redusere AFP for dem som får full AFP i dag. For å ha en pensjon å leve av trengs full AFP, ikke halv AFP.

Det vil bli lettere å organisere arbeidsfolk når det tikker penger inn på den enkeltes AFP-konto hvert år du er i en AFP-bedrift. Men pensjon er ikke, og skal heller ikke være, et rekrutteringstiltak. Pensjon skal sikre arbeidsfolk en verdig alderdom.

Det er heller ikke alle som får nyte godt av den nye pensjonsordningen. En tredel av arbeidsfolk blir uføre før de er 62. Disse vil, i den nye foreslåtte ordningen, miste all opptjent AFP.

I dagens AFP tas all inntekt med i beregningen, mens i de foreslåtte endringene er det kun inntekt fra AFP-bedrifter som teller. Det vil si at dersom du har en deltidsjobb i en bedrift uten AFP teller ikke det. Dermed er det slettes ikke sikkert at 40 år i en AFP-bedrift gir full AFP.

Den nye ordningen vil også gjelde i offentlig sektor. Ved forhandlingene i 2018 fikk offentlig sektor en ordning for å tette hullene, kalt betinget tjenestepensjon. Her settes det av 3.0 % av lønna årlig. Det betales kun ut til de som ikke oppfyller kravene til å få AFP ved 62 år. En slik ordning er det fullt mulig å innføre også i privat sektor. Den kan forbedres og vil bli rimeligere.

Pensjon for alle tror ikke dette er veien å gå for å tette hullene i dagens AFP-ordning. Vi mener betinget tjenestepensjon i offentlig sektor også må innføres i privat sektor, og sliterordningene i privat sektor må innføres i offentlig sektor. Harmonisering må skje oppover, ikke nedover, dvs. ved at ordningene blir bedre, ikke dårligere.

Helhetlige løsninger

Publisert i Dagsavisen 01.06.21 (sammen med Åsne Skjelbred Refsdal)

Pensjonsreformen har konstruert en falsk sannhet om at siden vi i snitt lever lenger kan vi jobbe lenger. Måten arbeidsfolk skal motiveres til dette på er å gi såkalte insentiver, som i praksis betyr å belønne de som kan stå lenge i arbeid og straffe de som av forskjellige årsaker må gå av tidlig.

Nå vil regjeringa fjerne retten til full pensjon for arbeidstakere med særaldersgrense. Det er Pensjon for alle imot. Mange yrker har i dag særaldersgrenser på grunn av at yrket enten medfører en uvanlig stor fysisk eller psykisk belastning på den ansatte, eller at yrket krever fysiske eller psykiske egenskaper for å utføre arbeidet. Slike aldersgrenser mener vi at det er behov for.

En forutsetning for at folk skal kunne jobbe lenger er at arbeidet til den enkelte tilrettelegges. Arbeidsmiljøloven pålegger i dag arbeidsgiver en plikt til å tilrettelegge arbeid etter den enkeltes alder. Men det vi ser er at i virkelighetens verden er arbeidsgivere lite interessert i dette.

Kunnskapsgrunnlaget for forslaget baserer seg på en antakelse om at enhver avgjørelse mennesker har, har økonomiske motiver. Dette stemmer ikke og vi vet er at avgangsalder er mye mer komplekst en hvor mye penger som tikker inn på kontoen hver måned. Vi frykter at forslaget vil gå på bekostning av de som ikke kan eller bør stå jobbe lenger i arbeid til fordel for de få som kan, men kanskje ikke bør.

Nå skal saken behandles av Stortinget, og vi forventer av folkevalgte at saken sendes tilbake til forhandlingene med partene i arbeidslivet for å finne helhetlige løsninger.

Lytt til hva fagbevegelsens sier Adresseavisen

Publisert i på Midtnorsk debatt 24.05.21

Adresseavisen skriver 19. mai på lederplass at pensjonskrangelen om særaldersgrenser i stat og kommune viser at det er på høy tid å tilpasse en gammel ordning en ny tid. Avisen synes det låter rart at arbeidsfolk protesterer mot at de ikke lengre skal ha plikt, men fortsatt rett til å pensjonere seg tidligere enn andre. Årsaken til at det låter rart, er fordi det ikke stemmer. En samlet fagbevegelse har vært tydelige på at man er åpen for å forhandle og finne løsninger. Men da må man gjøre nettopp det, ikke sende saken til Stortinget.

Protestene kommer fordi arbeidsministeren ignorerer det faktum at veldig mange arbeidsfolk bør avslutte arbeidskarrieren sin tidligere enn andre yrker. Dette av hensyn til sin egen fysiske og psykiske helse på grunn av arbeidets form, og av hensyn til samfunnets sikkerhet. I forslaget står det ingenting om hvordan de som verken kan eller bør jobbe lenger, skal kompenseres for å måtte gå av tidlig fordi kroppen er utslitt. Er det rettferdig at en brannkonstabel eller helsearbeider får ned mot 40 prosent av lønna si i pensjon etter et langt og tungt arbeidsliv? Det er et enkelt ja/nei spørsmål.

Arbeidslivet forandrer seg. Derfor ønsker fagbevegelsen å bidra, gjennom godt trepartssamarbeid, til å finne de beste løsningene for framtidens arbeidsliv. Det vises i lederartikkelen til at enkelte kan gå av med pensjon som 57-åring og ta ny jobb etterpå. Dette hadde vært et godt argument dersom de som gjorde det, tok seg jobb i yrker med like stor belastning, men dette er ikke tilfellet. Tvert om ser vi at de tar seg jobb i yrker der de har større grad av fleksibilitet og mer kontroll over egen arbeidstid.

En forutsetning for pensjonsreformens prinsipp om at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid, var at arbeidet til den enkelte skulle tilrettelegges slik at dette var mulig. Dette høres kanskje fint og flott ut, men i virkelighetens verden ser vi at det i liten grad skjer. Arbeidsgiver viser liten vilje til å tilrettelegge, og de få som ønsker finner fort ut at det både er krevende og begrenset hvor mye som kan tilrettelegges.

Hvis Adresseavisen mener alvor med at det bør være gode ordninger for sliterne som ikke bør eller kan arbeide lenger, bør de støtte kravet fra fagbevegelsen om at saken sendes tilbake til forhandlingsbordet. Det er kun her, i fellesskap, man kan finne ordninger som ivaretar sliterne. Deretter kan vi godt snakke sammen og finne løsninger for dem som kan og har mulighet til å jobbe lengre deretter.

Fremskrittspartiet har en nøkkelposisjon ved at de står på vippen i Stortinget. De må bevise at de tar arbeidsfolk på alvor og ser at i den virkelige verden så er det å fjerne plikten mye mer alvorlig enn det som framstilles av arbeidsministeren.

Myten om at vi må og kan jobbe lengere

Publisert i på Midtnorsk debatt 16.05.21

Olav Noteng trekker i Midtnorsk debatt 7. mai en slutning om at siden brannfolk blir eldre og friskere, kan de dermed jobbe lenger. Denne slutningen har Noteng ingen belegg for å hevde. Det er nemlig ingen naturlov som sier at siden vi lever lenger, må eller kan vi jobbe lenger. Dette er en konstruert sannhet for å tilpasse seg virkelighetsfjerne skrivebordsteorier.

Det er bra å se at engasjementet rundt særaldersgrenser er stort. De foreslåtte endringene til regjeringen vil få dramatiske konsekvenser, ikke bare for brannfolk, men også for andre med slike aldersgrenser. Selv om Noteng gjentar påstanden om at særaldersgrensene ikke skal fjernes, kun fratredelsesplikten, så blir det ikke mer sant av den grunn.

Poenget med særaldersgrenser er å ivareta de mange som verken kan eller bør jobbe lengre, ikke de få som kan, men kanskje ikke bør. Derfor reagerer en samlet fagbevegelse. Fagbevegelsen har sagt at man er villig til å forhandle om særaldersgrenser, men da må man først finne løsninger som ivaretar de som må gå av tidlig. Deretter kan man diskutere hvordan man kan legge til rette for de få som faktisk kan fortsette i jobb. Men her handler det om å starte på riktig plass, og det har ikke regjeringen gjort.

Noteng tar opp et svært viktig og sentralt tema i denne debatten som ikke har fått nok oppmerksomhet. For når det legges fram et forslag om å fjerne særaldersgrensene uten at det foreligger noen som helst dokumentasjon på yrkenes belastning, er det på sin plass å rope et varsko. Det er skremmende at regjeringen ikke har konsekvensutredet hva det vil si for dem som står i yrkene og samfunnets sikkerhet. Her foreligger det bare en antakelse om at det kun er økonomisk motivasjon som avgjør avgangsalder til pensjonister. Dette er en virkelighet de aller fleste i sliteryrker ikke kjenner seg igjen i.

Når Noteng hevder at forslaget fra regjeringen kan styrke distriktene, så sier det egentlig mest om hvor dårlig det står til med distriktspolitikken til regjeringen. Jeg tror det finnes veldig mange andre tiltak for å styrke distriktene enn å fjerne en særaldersgrense som skal ivareta samfunnssikkerheten. Men det får blir en annen debatt.

Det er en konstruert sannhet at siden vi lever lengre må og kan vi jobbe lengre. Levealderen har økt i 100 år, og pensjonsalderen og arbeidstiden ble i løpet av 1900-tallet satt gradvis ned. Hvorfor? Fordi det var et politisk mål at pensjon er og skal være velferd, og at pensjon handler om at alle fortjener en verdig og trygg alderdom. Det er kun snakk om hvordan politikerne og partene i arbeidslivet velger å fordele verdiene i samfunnet.

Vil rovdriften i velferdsstatens førstelinje resultere i en offentlig kollaps?

Publisert i Nordnorsk debatt 12.11.20

Hvert år får de ansatte i Tromsø kommune, direkte eller indirekte, beskjed om at de drifter for ineffektivt og at tjenesten må effektiviseres. Det betyr i praksis at de ansatte skal gjøre like mye, eller mer, bare med færre ansatte. Problemet er bare at ikke før de har startet å kutte ansatte får de beskjed om at de må kutte mer.

Det kan ikke være særlig motiverende å jobbe under slike forhold, når man ser at disse kuttene ingen ende vil ta. Hva er, og hva bør være, målet med å gi velferd til befolkningen? Skal det være å drifte billigst mulig eller skal det være å gi kvalitetsfyllt velferd til innbyggerne?

Mandag 2. november la kommunedirektøren fram sitt forslag til neste års kommunebudsjett, Handlingsprogram 2021 – 2024. Når du skal lese dette 148 sider lange dokumentet er forordene en fin plass å starte. Her finner du fine og store ord med bl.a. henvisning til FNs bærekraftsmål og Kommuneplanens samfunnsdel. Det står blant annet at kommunen må ta vare på og utvikle de ansatte som en ressurs og være en attraktiv arbeidsgiver. Videre kan du lese at en av kommunens fem prioriteringer i de neste fire årene er dimensjonering av tjeneste, kvalitet og økonomi.

Unnskyld, men kan noen stoppe opp og fortelle meg hva i all verden det betyr. Kan vi ta en fot i bakken og se realitetene ute i tjenesten og slutte med disse flåsete begrepene. Vi trenger ikke et handlingsprogram med fine ord, vi trenger et realistisk program som ser virkeligheten og hverdagen de ansatte står i. I handlingsprogrammet skrytes det over at vi har tatt ned 185 årsverk det siste året. Om dette på sikt vil være positivt for kommunens økonomien gjenstår å se, men jeg er kritisk. For hva skjer med de ansatte som er igjen, blir det mindre å gjøre? Hvor bærekraftig vil egentlig kuttpolitikken være dersom vi ikke har ansatte igjen som klarer å stå i tjenesten?

Videre leser man at kommunedirektørens overordnede mål er at sykefraværet skal være lavere enn 7,5 %. Dette blir for meg et rart og virkelighetsfjernt mål. Kommunedirektøren foreslår at 43 politikere i kommunestyret skal, uten å ha en plan for hvordan, vedta et mål på sykefraværsreduksjon. Slike mål i seg selv er egentlig bare tullete så lenge ikke noen forsøker å forstå årsaken til at det høye sykefraværet. Når ingen tar ordet og snakker om hvor stort presset og slitasjen er på de ansatte, kommer vi nok dessverre ikke noe lengre.

I dag har vi kanskje den mest kommunefiendtlig regjeringen i nyere tid, som mener at offentlig sektor skal driftes etter samme prinsipper som i et marked. De snakker om at offentlig sektor må effektiviseres. De sier ingenting om hva som skal effektiviseres eller hvordan. Regjeringen mener bare at så lenge tilskuddene til kommunene kuttes, vil de effektiviseres. Jeg vil gjenta spørsmålet mitt og spørre, hva er, og hva bør være, målet med å gi velferd til befolkningen? Kan noen fortelle meg hvordan offentlig sektor skal effektiviserer pleien til min demente mormor, eller barnehagetilbudet til min nevø?

Vi trenger politikere som vil utvikle og bygge ut velferdsstaten med å omfordele rikdommen som finnes i samfunnet, vi trenger ikke politikere som sier at vi ikke har råd. Pengene er der, men de politiske prioriteringene er for dårlig. Velferdsstaten trenger politikere som prioriterer og satser på kommunene. Dette haster, for dersom vi ikke gjør noe er jeg redd for at den pågående rovdriften av førstelinja i kommunene vil resultere i en fullstendig offentlig kollaps.

Raymonds oveklasseholdning

Publisert i Dagsavisen 24.06.20

1. juni går byrådslederen i Oslo, Raymond Johansen, ut og hevder at det er etablert et «fast-track» til uføretrygd og at tempoet er helt ute av kontroll. Det kan virke som at Johansen tror at det bare er å trykke på en kølapp på et nav-kontor og vipps så får du utlevert trygden din.

Arbeidslinjen som byrådslederen mener er den rette vei og gå er ikke annet enn en moraliserende pekefinger som mistenkeliggjør arbeidsfolk. Uttalelsene til Johansen får meg til å tenke på hvor mange har han fulgt de siste årene fram til en uføretrygd, og hvor mange i hans omgangskrets som har fått en uføretrygd ved å bare møte opp hos NAV.

Hvor kommer egentlig denne forakten mot syke mennesker fra? Arbeidslinjen som Arbeiderpartiet i sin tid presenterte er en mistillitserklæring og en mistenkeliggjøring av arbeiderklassen. Arbeiderbevegelsens pionerer vrir seg i graven når de hører denne nedlatende holdningen fra våre egne.

Arbeidslinjen og overklassetekningen om at bare de arbeidsløse, syke og fattige får det jævlig nok, vil de komme seg i arbeid, strider mot det solidariske grunnlaget fagbevegelsens mener vi skal bygge samfunnet på. Ord som tillitsreform betyr nada dersom partiene som skal innføre det ikke har tillit til samfunnets borgere. Arbeidsløshet er et samfunnsproblem og et offentlig ansvar, politikere skal ikke legge ansvaret og skylden på de som er syke og som står uten arbeid.

Det er et år og tre måneder til Stortingsvalget. Samfunnet trenger å få snudd skuta 180 grader så fort som mulig, og arbeiderbevegelsen komme til makta. Det er kun venstresiden som har svarene for et bedre samfunn for arbeidsfolk, og da må vi ta kampen mot høyresiden sammen. Dette klarer vi kun i felleskap og på arbeidsfolks premisser. Overklasseholdningene som eksisterer i enkelte kretser i arbeiderbevegelsen må pakkes sammen og kastes dit det hører hjemme; på borgerskapets skraphaug.

Applaus og heder hjelper oss ikke hvis velferdsstaten kollapser

Publisert i Nordnorsk debatt 06.05.20

Det har vært skrevet mye fint om samfunnsheltene, og det virker som at flere har fått øynene opp for den fantastiske og viktige innsatsen som legges ned hver eneste dag. Bydrifterne, renholderne, helsearbeiderne, oppvekstarbeidere, IT-teknikerne og mange flere står på og finner løsninger for felleskapet i disse krisetider. Vi hører lite fra nyliberale ideologer og økonomer som til stadig roper om mindre stat og friere markeder og at mennesker er egoistiske dyr som til syvende og sist kun tenker på sin egen interesse. Jeg mener koronapandemien beviser det motsatte, og at vi kan si som Jon Almaas, «vi legger’n død».

Arbeidere i førstelinja fortjener all den rosen de mottar. De aksepterer å jobbe lengre vakter og mer overtid, de er fleksible og lar seg omdisponere til andre funksjoner og oppgaver. Samfunnet bør være evig takknemlig overfor disse ansatte, og er det noen som virkelig fortjener å bli tilgodesett i det kommende lønnsoppgjøret er det de som stod i frontlinja under Corona-pandemien.

De ansatte strekker seg svært langt for å få samfunnet tilbake til noen lunde normaltilstand. Jeg er likevel bekymret for konsekvensene av dette. Hva sitter vi igjen med når ansatte har jobbet alt for mye overtid, har fått flere oppgaver uten at bemanningen, som i utgangspunktet er på et absolutt minimum i de flere sektorer, ikke har blitt økt? Det vi risikerer er en kollaps i velferdstjenestene som kan bli svært dramatisk når vi ikke har ansatte med helse til å stå i arbeid, fordi de er utslitte.

Fra 12. mars har det blitt sendt ut forskjellige krisepakker. Det er bra siden vi må sikre at flest mulig har en jobb å vende tilbake til, og for at folk skal ha råd til mat. Men vi har et stort problem når kommunene ikke får de midlene som trengs og ikke blir prioritert. Arbeidsfolk som jobber ute i tjeneste vet at det allerede er alt for lite penger til drift. I oppvekst- og utdanningssektoren i dag pålegges det jf. regjeringens veiledere flere oppgaver for smittevern, uten at det legges inne flere ressurser til bemanning. Med dårlig tid til planlegging før åpning setter man de ansatte i en vanskelig situasjon. Jeg mener at det regjeringen gjør er uansvarlig og at det kan medføre fare for liv og helse.

Velferdsstaten Norge er ikke tjent med at ansatte i ute i tjeneste, som får applaus og annerkjennelse i disse dager, sliter seg ut og faller ut av arbeidslivet. Tvert imot, er samfunnet tjent med å ha en sterk offentlig sektor som kan stå oppreist i og etter koronakrisen. Det som trengs er flere hender i tjenesten og at regjeringen tar helsa til arbeidsfolk på alvor og sørge for at kommunene får tildelt midler nok til å øke bemanningen. For vi vil se en krise av helt andre dimensjoner den dagen velferdsstaten kollapser.

Når ansatte sier at det er lav bemanning, må ledelsen ta det på alvor og gjøre noe med det

Publisert i Nordnorsk debatt 18.12.19

11. og 12. desember var årets siste kommunestyremøte. Året kunne vel ikke bli avsluttet på en verre måte. Den dårlige kommuneøkonomien ga beslutningstakerne bind foran øyene og kuttene komme i vilden sky som lyn fra klar himmel. År etter år kommer samme frasene om at det må kuttes og at det er en alvorlig økonomisk situasjon, og ikke misforstå for alvorlighetsgraden er reell og kritisk i kommunen vår. Problemet er bare at ingen tar den alvorlige situasjonen på alvor.

Arbeidslivet i Norge har vært, og er i stadig omstilling. Når noen byråkrater eller politikere snakker om at vi nå skal omstille oss og effektivisere, rister arbeidsfolk på hodet og tenker med seg selv; «de aner ikke hva de snakker om. Vi har ikke gjort annet enn å omstille oss siden vi begynte i arbeidslivet.» Vi blir presentert «smarte» og «nye» løsninger med fine fargerike grafer og statistikker i en PowerPoint-presentasjon og rapporter. Sannheten er at PowerPoint-presentasjonene og rapportene er virkelighetsfjerne skrivebordsteorier som ikke er annet enn ideologisk høyreradikal markedstenkning med fint innpakningspapir, New Public Management.

New Public Management er markedsinspirerte styringsprinsipper som kun har medført økt byråkrati, detaljstyring, et rapporteringsvelde og mindre tillitt til og mistenkeliggjøring av de som utfører jobben. Vi har utviklet offentlig sektor i feil retning, der det eneste fokuset er økonomi i stedet for å stille spørsmålet hvordan vi skal kunne gi bedre og best mulig velferd til innbyggerne.

I møte etter møte, år etter år, diskuteres det på «øverste nivå» i kommunen hvordan vi skal få ned sykefraværet. Det som ledelsen i kommunen, politisk og administrativ, ikke ønsker å ta innover seg, er at sykefraværet er høyt av den enkle grunnen at folk er slitne, folk er oppgitte og mister motivasjonen når de ikke engang har fått startet på sine innsparingstiltak før de blir pålagt nye. Det er galskap det som skjer, og det kommer ikke til å bli bedre med mindre man begynner å tenke nytt og snu skuta.

Strengt tatt trenger vi ikke å tenke nytt, for verktøyene har vi. Det handler bare om å ta dem ut fra festtaler og skrytetaler og sette det inn i reell politikk, trepartssamarbeidet. Politikerne og administrasjonen må lytte mer til de ansatte, og nei - det betyr ikke sende ut et avkrysningsskjema, det handler om å dra ut, møte folk, og lytte til dem. Når ansatte sier at det er lav bemanning, så må ledelsen ta det på alvor og gjøre noe med det. Vi må ha en holdnings- og kulturendring i kommunen der tillitt går foran rapportering. Og like viktig, kaste ut den mørkeblåe regjeringen i 2021 og få inn politikere som ønsker å satse på kommunene, så fikk jeg sagt det.

Politisk ledelse, administrasjonen og tillitsvalgts apparatet må nå sette seg ned i lag og jobbe for å etablere en tillitskultur i alle nivå i kommunen, basert på Tromsø kommunes verdier respekt, åpenhet, mot, annerkjennelse og tillitt og med det skape et reelt trepartssamarbeid.

Blomseths trojanske hest

Publisert i Nordnorsk debatt 16.08.19

En gave ligger der med fint og fristene papir. På gavepapiret står det med store, og flotte bokstaver: NEI TIL BOMPENGER! Gaven er gratis og du har et valg om du ønsker å ta den. Eneste problemet er bare at du ikke får vite hva gaven inneholder. Gaven du kan velge er Jan Blomseths trojanske hest. Under det fine gavepapiret ligger en farlig høyreradikal økonomisk politikk som knapt klarer å vente med å slenge med privatiseringspisken og rive ned velferdskommunen vi har bygget opp. Den omvende Robin Hood er klar til å ta fra de fattige å gi til de rike. FrP politikk i praksis, bare nå med nytt gavepapir.

At dette udemokratiske one man showet til Blomseth får herje er et resultat av at samfunnet i for mange år har gått i feil retning. At et ensaksparti får så stor oppslutning på målingene er skremmende, men ikke overaskende. Når forskjellene i samfunnet øker og folk merker en mer urettferdig økonomisk politikk er det all grunn til å bli forbannet. Forbannet på systemet og på politikerne som har tillatt at markedskreftene har fått herje fritt og satt oss i den situasjonen vi er i. Da er veien til høyrepopulismen kort.

Fagforbundet vet hvilket politisk ståsted den sjarmerende Blomseth har. I 2012 stemte han for blankofullmakten til byrådet om å privatisere hele Tromsø kommune uten annen politisk behandling, han har fra 80-tallet, sammen med sin makker Tor Egil Sandnes, hatt stort engasjement får å konkurranseutsette tekniske tjenester som Bydrift, og han stemte for vedtaket om å ikke bygge flere kommunale barnehager. Sammen med Høyre og Venstre klarte FrP og Blomseth å legge ned fire kommunale barnehager og overlate driften til de kommersielle barnehagebaronene i Læringsverkstedet og Norlandia. Blomseth er ikke en venn av folket, han er velferdsprofitørenes soldat.

Likheten mellom Blomseth og de andre partiene på høyresiden er at de plutselig har funnet ut at de skal være reddende engler for småbarnsfamilier og de som har lavest inntekt. Dette gir null troverdighet med tanke på at det eneste regjeringens politikk har gjort, er å øke forskjellene mellom folk. Bryte ned den progressive skattemodellen og ja til flate avgifter. Det er resultatet med den mørkeblåe politikken som føres i Norge i dag. Det er da spesielt å se de gråter deres krokodilletårer i sympati med småbarnsfamiliene når deres økonomiske politikk på alle andre områder tar fra de med minst og gir til de med mest.

Fagforbundet er enig med Blomseth i at bompenger er en usosial avgift og vi vil fortsette kampen for å finne en mer sosial og progressiv finansiering. Men det gjør vi ikke side om side med listen Nei til bompenger. Fagforbundet kan overhodet ikke gå god for en politiker som i flere tiår har stemt for å rasere og privatisere hele Tromsø kommune. Å tro at en politiker som Jan Blomseth etter flere tiår på ytterste høyresiden i norsk politikk har skiftet sin ideologi er som å tro på julenissen.

Fagforbundet ønsker å satse på og utvikle velferden i kommunen, ikke bryte den ned. Vi vil satse på felleskapets løsninger, ikke berike velferdsprofitørene. Arbeidsfolk i Tromsø, jeg ønsker dere et godt valg, og bruk stemmeretten fornuftig!

Ideologisk tåkelegging fra høyresiden og velferdsprofitørene

Publisert i Nordnorsk debatt 25.06.19

I debatten om privatisering og privatiserte hjemmetjenester har Fagforbundet et klart standpunkt; Det er fellesskapet som skal produserer, og utvikle velferden. Det er fordi det kun er fellesskapet som har et langsiktig motiv om å skape best mulig kvalitet i velferdstjenestene for innbyggerne. Kommersielle aksjeselskaps motiv er, i sterk kontrast, høyest mulig avkastning til eierne.

Importert fra svensk høyreside prøver høyresiden og velferdsprofitørene å gjemme sitt profittmotiv bak fine og positive ord som mangfold i tjenesten, valgfrihet, og at vi må slippe alle gode krefter til. Med varme og trygge ord vil markedskreftene rasere velferdsstatens grunnprinsipper. Det høres ofte ut som at forkjemperne for profitt i velferden sammenligner det å få hjemmehjelp med å kjøpe seg en kopp kaffe. Er du misfornøyd er det bare å velge en annen leverandør neste gang, og du er tross alt ansvarlig selv for det var du som brukte din valgfrihet til å velge feil. En frisk kunde skal altså sammenlignes med en sårbar person med behov for hjelp. Her finner du den ideologiske forskjellen mellom høyre og venstresiden. Høyresidens partier, tenketanker, kapitalister, og lobbyister mener velferd skal være et individuelt ansvar, der du må stå til ansvar for å velge den rette leverandøren, og ikke minst kutte kostnader for å øke avkastningen mest mulig. Venstresiden og fagbevegelsen mener derimot at velferd skal være fellesskapets ansvar med fokus på å ta vare på hverandre. «Friheten» som høyresiden liker å kalle det er ikke annet enn fraskrivelse av ansvar fra de som leverer tjenesten.

Daglig leder i Privat Omsorg Nord, Berit Mathisen, skriver i Nordnorsk debatt 23.06 at hun er lei av at profitt er en så sentral del av debatten. At en velferdsprofitør er lei av at profittmotivet tas opp hver gang det er snakk om kommersielle aktører er ikke så rart. Grunnen til at dette stadig blir tatt opp er fordi vi er lei av å se at helsekapitalister og velferdsbaroner gjør seg rike på skattefinansierte velferdstjenester. Dette gjør de kynisk nok ved å bedrive sosial dumping på de ansattes lønns-, pensjons-, og arbeidsvilkår. Mathisen prøver å forsvare at pensjonen er katastrofedårlig med at de ansatte har høyere timelønn. Vi har sett mange velferdsprofitører som skryter over at lønnen er høyere enn i det offentlige. Det kan godt stemme, men det hjelper lite at lønna er litt høyere når pensjonen er mye lavere. Jeg vil oppfordre personer å gå inn på NAV.no og regne på hva deres pensjon blir. Da vil mange få seg en ubehagelig opplevelse. Arbeidsgiver kan godt mene at pensjon skal være et individuelt ansvar og at ekstra timelønn skal kompensere for dårlig pensjon. Her finner vi igjen den ideologiske skillelinjen: hvem skal sørge for god pensjon?

Jeg vil også stille spørsmål ved at PON har et sykefravær på 2 %. Sammenligner vi epler og pærer om vi setter sykefraværet fra PON opp mot Tromsø Kommune? Kan det være slik at dette tallet er så lavt på grunn av andre forhold, for eksempel ansettelsesforhold? PON burde offentliggjøre statistikken sin slik at vi kan få en reell debatt om sykefravær.

Fagforbundet mener velferden vår ikke hører hjemme på det private markedet. Vi sier nei til privatisering fordi motivet skal være kvalitet, ikke profitt. Vi betaler ikke skatt for å fylle lommeboken til velferdsprofitørene. Derfor støtter Fagforbundet venstresidens vedtak om å avvikle såkalt «fritt brukervalg», en ordning som egentlig burde kalles privatisering av hjemmetjenesten som det tross alt er.

Det usosiale grønne skiftet

Publisert i Nordnorsk debatt 25.03.19

Verden står ovenfor dypt alvorlige klimaendringer. Livsgrunnlaget til hele verdens befolkning står i fare. Allerede er millioner på flukt, og konsekvensene vil bare øke. Tiltakene som gjøres holder ikke, og det er kun på grunn av mangel på politisk vilje. Det er kun politisk kamp fra arbeiderbevegelse som kan løse klimautfordringene, ikke bambustannbørsten og kaffekrus i kommunestyresalen.

Det grønne skifte skjer ikke uten at arbeiderklassen er med på det. Politikere fatter vedtak over hodet på vanlige folk for å redde klimaet, men uten bred forankring i folket vil de kun bli møtt med sterk motstand. Arbeidere skal motiveres og tas med i kampen, og skal ikke bli pålagt flate avgifter av politikerne.

Tromsø kommune planlegger nå å innføre bompenger, et dypt usosialt tiltak. Bompenger er et skjellsord hos store deler av befolkningen, det irriterer og engasjerer. Knyttnever slås i bordet, og fortvilte småbarnsforeldre kjenner på kroppen at de har en økonomisk utrygghet i vente. Det som gjør meg forbannet i debatten, er at politisk ledelse lokalt og nasjonalt ikke uttaler seg om de sosialøkonomiske utfordringene med denne type avgifter. Vi har kanskje hørt i en bisetning at de forstår at bompenger har problematiske sider. Men til nå er det ikke gitt en eneste lovnad om sosiale tiltak som skal kompensere for bompengene, for samfunnsgruppene som rammes hardest.

Fagforbundet organiserer arbeidsfolk og mange av de som blir rammet hardt av bompengene. Jeg er skuffet over venstresiden i Tromsø som godtar denne flate finansieringsmodellen. Venstresiden har bygget dette landet gjennom en rettferdig progressiv skattemodell. Men nå skal fattige og vanlige arbeidere kastes ut av veiene og forskjellene øke for å bygge ut Tromsø og redde klimaet.

På andre siden av det politiske landskapet er jeg kanskje ikke like sjokkert over at denne politikken føres. Denne regjeringen har ikke noe politikk på økende ulikhet, tvert imot kutter de i trygdene for de som har minst og i skattene for de som har mest. Jeg vet ikke om man skal le eller gråte av Tromsø FrPs paradoksale bompengegaranti når de sitter regjeringen som nærmest har verdensrekord i bompengebruk. Samferdselsministeren er han som nettopp tvinger Tromsø kommune til å innføre bompenger. Hadde Tromsø FrP ment alvor skulle de forlengs ha fremmet mistillit mot sin egen partiledelse for troverdighetens skyld.

Når avstanden mellom folk og politikerne blir for stor, blir det et kjempestort problem. Vi har heldigvis ikke gule vester i gatene i Norge i dag, men jeg er redd for at om vi ikke endrer den politiske kursen vil vi om 10-20 år oppleve det samme. Arbeiderklassen finner seg nemlig bare til en viss grad i urettferdig politikk, men det går en grense hos oss alle.

Så kjære politikere, folkets tjenere; vi skjønner alvoret og vi er klare for å bidra. Men når arbeidsfolk som ikke har opplevd reallønnsvekst på flere år får beskjed om å ta regningen, uansett størrelse på lommeboken, blir vi ikke like motiverte. Vi bygget velferdsstaten med en progressiv skattepolitikk, det er ingen ting som stopper oss fra å bygge infrastrukturen også gjennom samme modell.

Politikerne må alliere seg med arbeiderklassen, de som virkelig kan endre kursen. Øker man forskjellene i samfunnet og kaster fattigfolk ut av veiene for å rydde plass for rikfolket, oppnår ma kun en forbannet samfunnsgruppe som tar kampen. Politikerne må finne frem de gode progressive verktøyene for å møte klimaendringene.

Det grønne skifte trenger ikke være et usosialt skifte. Med røde virkemidler skal vi klare dette sammen, men det er på tide å lytte til folket.

Tromsø Høyre planlegger sosial dumping på nytt

Publisert i Nordnorsk debatt 22.09.17

Når Høyre, med Svardal Bøe i spissen, går i avisen og skryter av hvordan han skal spare 90 millioner kroner på budsjettet 2018-2021 med konkurranseutsetting av Fagrent, lyser det en rød lampe hos oss på fagforeningskontoret på Stortorget 5. Kampen vi vant sammen med Rødt, SV og Arbeiderpartiet i 2015, med å avbryte kontrakten med ISS, var en seier som fikk nasjonal oppmerksomhet. Det gjorde vi fordi det handler om noe så grunnleggende som anstendighet og respekt for hardtarbeidende arbeidsfolk. Dette er en kamp vi er stolte av og vi gjør oss kampklar når signalene fra Høyre nå kommer om privatisering i høygir.

Det skulle kanskje ikke ha kommet som et sjokk når vi fikk vite via media at 60 renholdere i Fagrent skulle bli privatisert. Det første høyresiden gjorde når de kom til makten i 2011 var å gi fullmakt til byrådet til å privatisere store deler av kommunen bak lukkede dører. En farlig fullmakt som bekymret oss i fagbevegelsen, en bekymring vi hadde med god grunn. Sjokket kom uansett, og vi var oppgitte av hvor lite respekt det høyrestyrte byrådet hadde for våre kamerater i Fagrent.

Byrådet var ganske ærlige på at de ønsket å drive sosial dumping på renholderne for å spare penger. Det fantes ikke anstendighet. Nå hadde byrådet skylappene på, og høyresiden var preget av, for å bruke deres favorittuttrykk, ideologisk blindhet. Byrådet ønsket den gang, og bekrefter i avisen i dag at de fortsatt ønsker å avvikle en profesjonell og seriøs renholdsbedrift fordi det er penger å spare på de ansattes lønninger og pensjon. Fagrent har hatt vært en suksesshistorie etter valget 2015. Sykefraværet har gått ned og driften har blitt mye billigere.

Vi har sett nok eksempler på hva som skjer når det slenges med privatiseringspisken. I forsvaret kan man trygt si at det ikke var en god investering å sette renholderne ut på anbud. I dag må renholderne som jobber i Forsvaret bli fulgt av sikkerhetsvakter da de ikke er sikkerhetsklarert. Renovasjon, som Høyre i posisjon ønsket og konkurranseutsette, har jo vist seg i flere kommuner å være en tabbe. Tabbe er kanskje et snilt uttrykk og bruke med tanke på de fatale konsekvenser det ble når selskapene har gått konkurs. Vi har nok eksempler på hvordan konkurranseutsettingen kan bli en rendyrket skandale. Hvorfor ønsker Høyre å utsette oss for denne risikoen.

Å ta fra lavtlønte arbeidsfolk for å spare penger er noe av det mest usmaklige en politiker kan gjøre. Dette viser bare at de ikke forstår hvilke utfordringer det er på gulvet. Jeg oppfordrer Svardal Bøe til å ta renholderne han ønsker å konkurranseutsette på alvor og høre hvorfor dette er en dårlig ide også for kvaliteten.

Å først drive kommuneøkonomien inn i rød sone for så å skulle rette det opp med å drive sosial dumping på de som har stått på i mange år for og ha holdt kommunen ren for oss er respektløst og lite anstendig!

Om to år er det kommunevalg igjen. Kommunen har utfordringer men vi har faktisk kommet oss ut av rød sone til gul sone. Vi har ennå utfordringer, men de kjære kamerater, de skal vi klare å løse i felleskap!

Aksjeselskapenes rolle i skattefinansiert velferd

Publisert i Nordnorsk debatt 29.08.17

Igjen bruker Høyre svake argumenter om ideologiske prinsipper og de stakkar «gründerne» i Tromsø som kun ønsker å gi gode tjenester til innbyggerne. Men hva er det den politiske venstresiden og fagbevegelsen egentlig er bekymret for? Hvorfor ønsker vi å ta fra brukerne det frie brukervalget, eller gjør vi egentlig det?

De ansatte i private sektor som leverer velferdstjenester er på lik linje med de ansatte i offentlig sektor noen av de største heltene i samfunnet. De gjør en utrolig viktig jobb hver eneste dag, og vi som pårørende kan føle oss trygge på at våre nærmeste er i trygge hender. Dette kommer ikke av fargen på skjorten som kommer inn døren, men om den fantastiske tjenesten, kompetansen og kvaliteten felleskapet har bygget opp over mange år.

Det er veldig bra og riktig som Høyre sier at når behovet oppstår er det kommunens ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle innbyggerne i kommunen. Men der starter uenigheten.

Fagforbundet mener at nettopp fordi det er kommunens ansvar og sikre gode tjenester til de som trenger det er det en dårlig ide å nettopp «sette bestemor ut på anbud» til et AS. Grunnen for at dette er en dårlig ide er at et AS har en lov å forholde seg til, aksjeloven, en lov som vi mener ikke er forenelig med felleskap og velferdstjenester. Aksjeloven sier ganske tydelig at et AS er lovpålagt å gi eieren avkastning på investert kapital, og da må kvaliteten på tjenesten komme som nummer to på prioriteringslisten.

Så hva gjør velferdsprofitørene for å gi avkastning på investert kapital til eierne? De kutter kostnadene. Det kan være lavere bemanning, ingen tariffavtale, noen ganger dårligere lønn, noen ganger får de litt høyere lønn, men det hentes fort ut i fra gullkrukken, kutt i pensjon. Det vises ikke så synlig på lønnslippen.

I innlegget til Svardal Bøe og Hjort nevner de at et mangfold i hjemmetjenesten er viktig for at brukerne skal kunne få tilpasset sitt behov. Begge er erfarne politikere og har vært med lenge nok til å vite at denne tilpasningen skjer i kommunen. Det er kommunen, ved tildelingskontoret, sammen med brukeren, som avgjør antall timer og hvilket behov de trenger. Dette skjer før de for delt ut en brosjyre fra Prima Omsorg, Privat Omsorg Nord, og, verd og merke seg, ikke Tromsø kommune. Hvorfor ikke? Spør det gamle byrådet.

Noe jeg reagerer på er at Høyre mener med at AP, Rødt og SVs vedtak har gjenskapt et klasseskille mellom de med mye penger og de med lite penger. At noen kan velge å bruke en privat leverandør til å klippe håret sitt eller andre tjenester hjemme hos seg har ingenting med de tildelte timene man får av tildelingskontoret. Den muligheten har man hatt med og uten fritt brukervalg. Det er også interessant å høre Høyre ta opp klasseskille etter at med fire år med de i regjering har forskjellene i samfunnet økt betraktelig.

Jeg ønsker også å rette blikket litt mot ordet velferdsprofitør. Et ord som noen mener kan være sårende og frekt. Det er helt riktig at det er et ord som er negativt ladet. Det er fordi vi mener at velferd og profitt ikke hører sammen, og de som tar ut penger fra felleskassa gjør noe vi mener er veldig frekt. Grunnen for at vi betaler skatt er for at enkelte oppgaver i samfunnet løser vi best i felleskap og bør ikke styres av en usynlig hånd. Jeg har enda til gode å høre at noen betaler skatt for å berike ytterst få personer. Skatteviljen er stor i Norge, men jeg er bekymret for at den vil gå ned om man ser at mer og mer av pengene vi betaler i skatt går ut av velferdstjenester og inn i tykkere og tykkere lommebøker.

Her snakker vi ikke om småpenger men summer i milliardklassen. Velferd er blitt kjempeattraktivt for investorer! Jeg sier som min forgjenger, «disse folkan leke ikkje butikk!» La oss kalle en spade for en spade og se at velferdsprofitører profiterer på velferd. Om butikken i Tromsø er relativt liten i det store bilde må ikke Høyre fortelle meg at ikke det står store internasjonale konsern på dørtrappa som overhode ikke drives av noen ildsjeler i lokalmiljøet.

Høyre avslutter retorisk med at det ikke er politikernes oppgave å ri ideologiske kjepphester. For det å slippe markedet løs på alle områder i velferdsstaten er jo tross alt ikke ideologi.

Jeg ønsker alle sammen et godt valg! Stem på velferd, for felleskap fungerer!

Fritt brukervalg eller kommersialisering?

Publisert i iTromsø 06.06.17

Etter en lang og heftig debattkrig i media og ikke minst i kommunestyret angående avvikingen av nye tjenestekonsesjoner og fritt brukervalg, ønsker jeg å rette en stor takk til de modige politikerne som gjennomførte et viktig vedtak og valgkampløfte.

Denne debatten handler egentlig ikke om Privat Omsorg Nord eller Prima Omsorg, selv om det kan ha sett slikt ut i media. Debatten har handlet om noe mye større. Fellesskapets ansvar for velferdsstaten, og hva skattepengene skal gå til. Til det siste er kanskje ikke dette et stort problem i dag i Tromsø, men av erfaring ser vi dystert på fremtiden om ordningen får fortsette.

Derfor er jeg glad for at partiene på venstresiden gjorde dette tøffe valget. Daglig leder og eier av Privat Omsorg Nord skal selvfølgelig ikke settes i bås med ”de store gutta” som gjør big business av velferdstjenester og har kontoer i skatteparadis.

Disse kapitalistene leker ikke butikk, og de har helt andre motiv en kvalitet. Det vil være naivt av oss å ikke tro at disse står på trappene og venter på å slippe inn i sektoren og benytte seg av fritt brukervalg. Da blir fort små aktører som Privat Omsorg å forsvinne eller bli oppkjøpt.

I Fagforbundet mener vi at det finnes gode private krefter i samfunnet som ønsker å bidra, men disse blir fort borte i konkurranse med ikke fult så gode krefter, krefter som har helt andre formål enn å gi god kvalitet til brukerne. Vi ser at flere globale oppkjøpsfond kjøper opp de mindre aktørene.

Det er dessverre dette som kan skje når vi lar den usynlige hånd styre velferdssektoren. Er det en plass vi skal skjerme for markedet, må det være denne. Sektoren må ikke risikere å bli utsatt for et stort markedsstyrt spill, der det eneste som betyr noe er profitt.

Til slutt ønsker jeg å si at det er veldig beklagelig at flere medlemmer i Privat Omsorg Nord har valgt å melde seg ut fra Fagforbundet. Om jeg har gitt signaler på at medlemmer i privat sektor ikke bidrar til fellesskapet, eller at vi ikke kan hjelpe dere fordi dere jobber privat, må jeg beklage det på det sterkeste. Det har jeg aldri ment, og det er noe Fagforbundet overhodet ikke mener.

Alle medlemmer i Fagforbundet er like mye verdt, vi er like mye tilgjengelige og hjelper like mye medlemmer som er ansatt privat og offentlig. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, at de medlemmene fra Privat Omsorg som ønsker det, vil Fagforbundet jobbe knallhardt for at de skal få fortrinnsrett til stillinger i kommunen når brukerne går tilbake til den kommunale hjemmetjenesten i 2019. De ansattes kompetanse trenger kommunen!

Deres innsats til fellesskapet er det ingen som har betvilt, og jeg håper at dere forstår at dette ikke er en kamp mot dere som ansatte men en kamp om velferdsstatens fremtid der velferdstjenester ikke blir styrt av et oppkjøpsfond registrert i Cayman Island, eller andre kyniske velferdsprofitører.

Jeg mener at et overskuddet i velferdssektoren som er skattefinansiert, lite eller stort, ikke skal gå på bekostning av for eksempel de ansattes pensjon. For den jobben dere gjør skal anerkjennes og ha trygge rammer for dere som ansatte.

Sugerør i felleskapets kasse er ikke ideologisk blindhet

Publisert i Nordnorsk debatt 12.12.16

Nordlys mener 6.12 at det er underlig at Jens Ingvald Olsen og politikerne i maktposisjon i Tromsø kommune er i mot profitt i velferd. De kaller det ideologisk blindhet.

Etter fjorårets valgkamp har debatten om profitt i velferd vokst. Velferdsprofitørene har fått mer oppmerksomhet, og flere politikere har sett viktigheten av å ta et oppgjør med hvordan enkeltpersoner kan stikke et sugerør ned i felleskapets kasse. Dermed ønsker jeg å ta debatten helt ned til hva det egentlig dreier seg om: Skal skattepengene våre gjøre enkeltpersoner søkkrike eller skal det gå til felleskapet?

Etter valget i 2015 fikk vi ett rødt vinddrag over store deler av landet vårt. Flere steder tok politikerne som kom til makten tak problematikken rundt velferdsprofitørene. De ønsket å legge til rette for at de offentlige og ideelle aktørene skulle ta seg av driften av velferdsoppgavene. Det ble møtt med krasse beskyldninger som Civitas påstand i Aftenposten om at dette var kommunisme på norsk, og nå i Nordlys om at det var ideologisk blindhet. Påstanden om kommunisme og ideologisk blindhet er ironisk når man ser hvilke partier som faktisk har makten i kommuner som har tatt grep. Det var ikke bare i de rød-grønne kommunene ting skjedde. I Moss kommune, der FrP, Høyre, KrF, Venstre og MDG sitter ved makten, fattet de vedtak om at sykehjem ikke skulle ut på anbud, men at det kun de ideelle aktørene som skulle inviteres til anbudsrunden. Ipsos gjennomførte i mars 2016 en undersøkelse for tankesmien Manifest om hvordan det norske folk stiller seg til profitt i velferd. Undersøkelsen viser at hele 88% nordmenn ønsker å begrense muligheten til å ta ut profitt fra barnehager og eldreomsorg.

Om vi skal ta Civitas og Nordlys’ innlegg på alvor, ser det ut til at kommunistene og de venstrevridde ideologiske er på frammarsj i Norge. At Nordlys prøver å dra denne debatten i en retning der de hevder at partiene i maktposisjon i Tromsø setter ”nedverdigede merkelapper på de som utfører en viktig oppgave” for kommunen, stemmer overhodet ikke. Det har aldri vært forsøkt eller vært et behov for å ”angripe” de som jobber i sektoren. De er helter, og gjør en fantastisk viktig og bra jobb. De som fortjener nedverdigende merkelapper er de som sitter og håver inn mange hundre millioner av skattepengene vi betaler inn til fellesskapet. For hvordan tror Nordlys at de kommersielle aktørene egentlig vinner anbudsrundene? Jo, for å kunne tilby lavest mulig pris vil det gå kraftig utover arbeidstakernes pensjon, lønn og arbeidsvilkår. Etter det forrige byrådets planer om privatisering av Fagrent kom det tydeligere fram enn noen gang hvilke negative konsekvenser dette vil ha for den enkelte arbeidstaker.

Vi sitter nå med en regjering som forhåpentligvis går av ved neste valg. At Nordlys’ tankegang ligner regjeringens er svært tydelig i Nordlys mener. I regjeringsplattformen står følgende sitat: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Dette er en påstand som jeg tror de mange vil si seg uenig i. Om du er misfornøyd med kaffen du kjøper på kaffebaren, velger du nok en annen neste gang. Er du i en sårbar situasjon der du ikke får den hjelpen du trenger, er det ikke like lett å bare velge en annen leverandør. Produksjon av velferd skal prioritere formål som kvalitet og omsorg, ikke profitt. Når profitten er det fremste målet i velferd, vil kvaliteten komme som nummer to.

TTIP og TISA - en trussel mot demokratiet

Publisert i Nordnorsk debatt 17.06.16

TTIP og TISA er to av mange «uskyldige» forkortelser som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i media. Til tross for de store og irreversible konsekvensene disse to handelsavtalene vil føre med seg, tier de fleste medier og politikere om det. Forhandlerne bak TISA, The Really Good Friends of Service, (De virkelige gode vennene av tjenester), forhandler i hemmelighet og er fra Norge, USA, EU og 21 andre land. Landene tilsvarer 70% av verdenshandelen av tjenester. Mens de framvoksende økonomiene, med India, Brasil og Kina i spissen, blir holdt utenfor, ser vi at et økonomisk NATO blir etablert, ved at vestlige land går sammen om denne avtalen. «Demokratiet til side, nå skal bestemor ut på anbud!»

TISA

I 2012 startet de hemmelige forhandlingene om en TISA-avtale (Trade in service agreement). Målet med forhandlingene er å øke handelen av tjenester, altså alt fra barnehagetjenester og skole til helsetjenester. Dette vil si at velferdssektoren vår skal styres etter ett mål: profitt. Hvert «TISA-land» kan velge hvilke tjenester de ønsker å skjerme for avtalen, og man skulle kanskje tro at vi kan puste lettet ut når regjeringen sier at vi skal skjerme offentlig sektor. Men hva er egentlig offentlig sektor? Skole, barnehage og sykehus? Nei, her er det politi, brannvesen og domstolene som regnes som offentlige tjenester. Siden TISA opererer med en såkalt negativ listeføring og frysklausul, som vil si at man skal føre opp de tjenestene man vil skjerme fra avtalen, vil ikke dette være reversibelt, og en senere regjering vil ikke ha mulighet til å skjerme nye tjenester. Blir tjenestene først konkurranseutsatt, vil en TISA-avtale kreve at den forblir det.

TTIP

TTIP (Transatlantic trade investment partnership) som blir forhandlet fram av EU og USA kan bli tidenes største handelsavtale. Norge vil mest sannsynlig bli presset til å følge de nye reguleringene avtalen vil inneholde. Krav om miljø- og sikkerhetshensyn må bort, for nå skal klorvaskede- og antibiotika-sprengte kyllinger inn på det europeiske markedet. Kritikerne av TTIP frykter “et kappløp mot bunnen”, der svært svake reguleringer blir standarden.

Handlingshindringer

Forhandlerne bak TTIP og TISA snakker mye negativt om handelshindringer. Tidligere var toll hovedproblemet, så hva er det nå? Arbeidsmiljøloven og avtaleverket? Vi kan se for oss et scenario der livsnødvendige HMS-krav (helse-, miljø- og sikkerhetskrav), hovedavtaler og arbeidsmiljøloven blir bortprioritert i frykt for søksmål fra storselskaper. Ønsker vi oss et samfunn der storkapitalen overstyrer politikernes beslutninger?

Organiser deg

Vi må stadig minne hverandre på, spesielt vi unge voksne, at arbeidsmiljøloven og avtaleverket ikke skal tas for gitt. Det er ikke selvsagt at vi har det så godt som vi har det, og det er slett ikke en selvfølge at vi vil fortsette å ha det så godt som vi har det. Det har blitt kjempet harde kamper, og arbeiderbevegelsen har stått på barrikadene og kjempet for våre rettigheter. Vi må ikke finne på å gi slipp på det. Her i Norge kan vi bare se en noen uker tilbake i tid med Experts forsøk på tariffknusing og NHOs mål om sosial dumping. Vi må se på historien og organisere oss og stå i kampen! Sammen står vi sterkere!

TISA-fri sone

Vi har sett stor folkelig motstand mot TTIP og TISA i Europa. Flere lokalsamfunn har stemplet seg som TISA-frie soner. I Frankrike er det over 500 slike soner, hundrevis i Østerrike og Tyskland, og 15 kommuner i Norge har til nå stemplet seg TISA-frie. Nå må Tromsø følge på og ta opp denne debatten for alvor. Det er vår framtid det forhandles om, og det er alvorlig! Kjære politikere, ikke lek med framtiden vår! Med mindre vi ønsker oss et samfunn der barn i barnehager, elever i skole og mormor på gamlehjemmet blir et produkt som kun skal skape mest mulig avkastning til rike investorer som skal bli satt i skatteparadiset Guernsey, må vi ta grep umiddelbart! Underskriftskampanjen i 2015 mot TTIP samlet 3,3 millioner underskrifter og viser for alvor bekymringen til folk. Debatten fortjener større plass. Våre folkevalgte får mer informasjon fra WikiLeaks enn fra sin egen regjering, og dette er urovekkende!

Med den regjeringen vi har i dag, som hevder at velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester og som ønsker mer konkurranse i offentlig virksomhet velkommen, må vi forstå at TISA-kritiske beslutninger ikke kommer av seg selv. Derfor må vi ta debatten, heve temaet og sørge for at Norge trekker seg fra avtalene!

Min historie fra israelsk grensekontroll

Publisert i iTromsø 04.07.16

Klokken er 03:30, og jeg får ikke sove. Jeg ligger på et gjesterom hos en venninne i Amman og det er altfor varmt. Men det er ikke derfor jeg ikke får sove. Om 4 timer skal en taxi plukke meg opp og kjøre meg til grenseovergangen Allenby til Palestina. Mange tanker går gjennom hodet mitt; i morgen skal jeg få se guddatteren min og mine gode venner i det hellige land. Men det som stresser meg mest er den israelske grenseovergangen som kan nekte meg innreise.

Jeg har vært i Palestina fire ganger. Dette fantastiske landet med de fantastiske menneskene er den plassen jeg ønsker å tilbringe all fritid. Sist jeg var i Palestina hadde jeg problemer på grensen. Først slapp jeg ikke inn, men så fikk ambassaden ordnet opp, og jeg fikk tilbringe de neste to måneder i Palestina på et frivillighetsprogram finansiert av den norske stat, der vi reiste rundt å møtte ungdomsgrupper som lever under okkupasjon.

Taxien ringer, den står utenfor. Jeg har fått meg to til tre timer søvn og fått i meg en god kopp arabisk kaffe til frokosten. Nervene er godt plassert i magen, og taxituren foregikk for det meste i taushet. Jeg vet hva jeg har i vente. Kalde blikk, anklagelser, og ikke minst mistanken om at jeg er en storkriminell eller verre, en terrorsympatisør. Magefølelsen min sier at det kommer til å gå bra, og jeg kommer til å få tilbringe de neste dagene i Palestina. Samtidig sier en liten følelse i meg at dette kommer til å gå til helvette. Vi ankommer den jordanske siden av grensen. At det var kaos der, og at egentlig ingen skjønte hvordan ting skulle foregå, var vel ikke et sjokk. Men alt ordnet seg selvfølgelig som det alltid gjør. Det er det jeg liker å kalle arabisk sjarm. Bussen over til den israelske siden av grensen går tregt, vi sitter omlag halvannen time og venter og venter. Endelig er vi framme.

Den israelske siden av grensen er tredelt. Først en sikkerhetsklarering der du får utdelt et nummer som skal beskrive hvor stor sikkerhetsrisiko det er å slippe deg inn, jo høyere tall jo større risiko. Dette blir etterfulgt av en slags flyplasskontroll og deretter passkontrollen. Ettersom jeg sa at jeg skulle i barnedåp til min guddatter i Ramallah, fikk jeg det høyeste tallet på den såkalte sikkerhetsklareringen, og da var det hele i gang. Jeg blir satt på venteværlset der det er svært kaldt, og klærne mine ligger i den konfiskerte bagen min. Gravide damer går gråtende og fortvilet forbi, og blir møtt av sikkerhetsvakter som har null empati.

Navnet mitt blir ropt opp og jeg blir kalt inn til avhør. Rommet er klaustrofobisk og jeg blir plassert i en stol. Mannen på andre siden av pulten starter med: " I've read your story, what's new this time". Jeg forklarte han hva jeg skulle, viste han returbilletten min og alt virket egentlig ganske positivt. Han ba meg vente litt. Kulden på venteværlset fikk meg til å spørre mannen om jeg kunne få hente jakken min i bagen som var konfiskert, noe som ikke skulle være et problem.

Etter fire timers venting uten å ha fått mer klær, kommer en mann i militær uniform mot meg og sier "Dessverre, du kan ikke reise inn. Du har et innreiseforbud som varer i fem år." Jeg var sjokkert. Selv om jeg var forberedt på at dette kunne skje, trodde jeg at avhøret skulle få et positivt utfall. Jeg fortalte at ambassaden hadde ordnet opp sist gang jeg var der, men det hjalp ikke. Han sa bare beklager, ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg hadde lyst til å rope og lage oppstyr, men skuffelsen var så stor at jeg bare ble taus. Jeg ringte ambassaden og de fortalte at det ikke var noe de kunne gjøre med det. Israel har sin fulle rett til å nekte deg innreise uten begrunnelse eller såkalte sikkerhetsgrunner, sa de. Etter to og en halv time med mer venting ble jeg geleidet inn i bussen. Jeg ser meg tilbake og ser de samme gravide kvinnene fra tidligere, gråtende og fortvilede etter å ha ventet iallefall siden jeg ankom 8 timer tidligere.

Å sette seg på bussen tilbake til Amman var noe av det kjipeste jeg har opplevd. Jeg skulle i en barnedåp til min guddatter, men det var altså en for stor risiko for Israel å slippe meg inn i nabolandet deres.

Dette er ikke en unik historie. Menneskerettighetsforkjempere fra hele verden opplever dette hver dag. Den israelske staten viser at de frykter at verden skal se hvordan de undertrykker palestinerne. Israel ønsker ikke at folk skal se og reagere på den virkeligheten de har skapt for palestinerne. For så lenge vi ikke ser og ikke sier noe, kan Israel fortsette sitt kolonialiseringsprosjekt. Derfor må vi reise vi dit, og derfor må vi fortelle. Vi er i dag vitne til en apartheidstat som får undertrykke et helt folk uten at vi reagerer. Vi kommer til å skjemmes i framtiden når vi ser tilbake på at vi holdt oss så nøytrale som vi gjør!

Jeg velger å avslutte med et sitat fra erkebiskop Desmond Tutu som kjempet mot apartheidregimet i Sør-Afrika:

"If you are neutral in situations of injustice, you have chosen the side of the oppressor. If an elephant has its foot on the tail of a mouse and you say that you are neutral, the mouse will not appreciate your neutrality".

Kollektiv avstraffelse mot de undertrykte

Publisert i Verdidebatt 08.07.14

De siste ukene har mediene fokusert på en tragisk hendelse i Israel. Tre bibelskoleelever fra den okkuperte Vestbredden ble kiddnappet og funnet drept for noen dager siden. Under letingen har Israel drevet en kollektiv straff mot palestinerne på Vestbredden og i Gaza. For noen dager siden kom nyheten om at en palestinsk gutt fra Øst-Jerusalem ble tatt av israelske bosettere og brent levende. En palestinsk jentunge ble jaget av en bosetterkvinne i bil, og flere hundre blitt arrestert. Dette blir blandt mange sett på som en hevnaksjon, og på sosiale medier i Israel har mange vist sin støtte.

Hamas har fått skylden uten at noe bevis er offentliggjort. Det har blitt en tendens fra Israels side å skylde på Hamas for alt som går galt. Hamas har nektet for at de står bak bortføringen, men det hjelper lite. Israel har lovet at dette skal hevnes, og utallelsene til statsminister Benjamin Netanjahu kan minne om operasjon "Støpt Bly" under Gazakrigen 08/09. Netanyahu har uttalt at Hamas står bak, Hamas vil betale, og Hamas vil fortsette å betale. «Vi vil ikke hvile før vi har funnet den siste av dem (som står bak)». Netanyahus tre mål for operasjonen innebærer også å ramme Hamas' mannskaper og institusjoner på Vestbredden. «Hundrevis av Hamas-aktivister er arrestert og vi har stengt flere dusin av deres instutisjoner og ødelagt flere bolighus». I tillegg avslutter Midtøstens eneste «demokratiske» statsminister med at mer vil komme.

Mine palestinske venner føler en anspent situasjon der en ny intifada kan være rett rundt hjørnet. «Ingenting positivt har kommet ut av intifadaene så langt, så hvorfor tror vi at det skal løse noe som helst?», sier en kammerat fra Ramallah. «De palestinske politistyrkene skyter etter oss når vi ber om beskyttelse. Israel driver i dag med en kollektiv avstrafning som går ut over alle palestinere, uansett om du er medlem av Hamas, Fatha, eller er uinteressert i politikk. Verdensamfunnet må bryte inn å sette en stopper for dette, ellers vil dette gå riktig galt.»

Det kan se ut til å bli en veldig mørkt og blodig høst for palestinerne på Vestbredden og Gaza. Israel har også varslet med muligheter for å reokkupere Gaza-stripen, og gå til handling mot dem. Denne ulovlige kollektive avstraffelsen mot palestinerne gjør at noen må reagere. Jeg venter på at statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende setter ned foten for sin venn Israel. En ekte venn sier ifra, og reagerer når noe galt skjer. Vi må ikke lukke øynene. Nå er det på tide å sette sanksjoner mot Israel. Vær med på laget for rettferdighet.